9. og 10. kjøredag

Niende og tiende kjøredag.

Jeg har virkelig fått smake på høyden. Natt til niende kjøredag har vi overnattet i Goldrop Camp, ca 4500 moh. Vi ankom i et flott vær, og koste oss med fotosession langs kløfta som elven har gravd ut i bunnen av dalen. Elva har gjennom århundrer laget fantastiske formasjoner. Natten har vært alt annet en flott. Jeg har våknet med kvelningsfornemmelser, og hver gang jeg holder på å sovne føles det som å bli kvalt. Konsekvenser av høyden kan Knut berolige meg med.

Natten er heldigvis ferdig, og vi våkner opp til kuldegrader. Det ligger Rim på syklene. Etter frokost hilser jeg på noen siker som kjører sykler i turban og kjørebriller. Rimelig spesielt for oss. Jeg mottar en flaske indisk rom, i bytte mot el liten flaske aquavit.  godt bytte for meg😉.

To fjellpass denne dagen. Over Nakeela La og Lachulung La, begge på rundt 5000 moh. I kløftene ned mot Pang, får jeg min hittil største naturopplevelse. Farger og formasjoner er ville og fantastiske. De flotteste på turen så langt etter min mening. Veidekke dårlig, men dette har vi jo blitt vandt til.  Alle i gruppa har gjennom disse kjøredagene utviklet sine kjøreferdigheter betraktelig, selv om noen av deltakerne har måtte lære på den harde måten.

Vi ankommer den Tibetanske fjellslette, og arrangerer «dragrace» innover denne. Sandfeller og tverrgående grøfter gjør imidlertid racet til en usedvanlig spennende opplevelse. – Med livet som innsats? Nei ikke helt, bare nesten.

Natte til 5 september tilbringes i Pastureland Camp, som ligger oppe ved en saltsjø. Nå er vi på turens høyeste overnatting, 4700 moh. Pusting blir et problem under denne natten også, og etter to netter nesten uten søvn, sjangler jeg opp verdens nest høyeste fjellpass. Det er ikke bare jeg som ikke virker; Endfilen streiker også, og en kilometer fra toppen er den like sta som et gammelt esel, og stopper. Etter en liten operasjon i form av luft-filer-fjerning kommer vi til toppen. Fantastisk utsikt venter oss her på Tangiang La, 5328 moh.

Vi ankommer Leh utpå dagen, og inntar kalde øl på terrassen. Nå skal den trofaste Endfield’en få hvile en hel dag.

//Kyrre

Opplevelser av indisk kultur :-)

Knut mente Inderne foretrekker dusje på en helt spesiell måte!
Det gikk plutselig et lys opp for oss førstegangsreisende…
Det er DET de bruker disse bøttene de stabler opp i dusjen overalt.
Overraskelsen var derfor stor når debuten viste seg å bekrefte Knut sine påstander helt perfekt. De enorme bøttene fylles raskt opp og overraskelsen er stor når vannet faktisk er så varmt at jeg må etterfylle kaldt vann.
Jeg tar litermålet og heller vannet over meg.
Gradvis opparbeides teknikken og snart renner en strøm av varmt vann over meg.
Himmelsk er beskrivelsen som renner igjennom hodet på meg.
Den Indiske måten å dusje på er innarbeidet og det slår meg igjen at «vår» måte å gjøre ting på kanskje ikkje er den eneste og riktige måten å gjøre ting på.

Stjernehimmel
Slik har aldri Melkeveien sett ut tidligere! Undervisningsmateriellet fra 70 og 80 tallet formidlet aldri dette!
Der ute i ødemarka er vi plutselig så tett på.
Aldri har jeg sett så mange stjerner. Det er glassklart og med ett ser vi et stjerneskudd fyker over himmelen. Hva jeg ønsket kan jeg ikke fortelle, for da går nok ikke ønsket i oppfyllelse 😇

Vi klarte det!
Blodet bruser av høyden og oksygenmangel.
Veien opp var røffere enn flere av de andre kjøredagene, men treningsgrunnlaget har gitt uttelling og i dag sto vi alle sammen på toppen!
For en følelse😍
Store smil og glade motorsyklister.
På forhånd hadde vi nok tenkt på Kardung la som nok ett pass, men verdens høyeste kjørbare vei gjør noe med oss.
Lutter glede og store smil, før vi ruller ned fine asfaltveier til Leh.

Noen er fortsatt i høygir og klarer knapt sitte på stolene som er satt fram, mens andre tydelig kjenner på utfordringene kroppen har fått de siste ukene med humper, huller, hopp og slag. Vann og sand, og kombinasjonen gjørme som å kommer med variasjonen stein i ulike størrelser.
Det gis dispens fra akklimatiseringstiltakene og de jekkes ølflasker nedover stolrekken.
Kjørebukser i Gore tex og ulltrøyer lukter, men hvem bryr seg? Nok en fantastisk dag med små og store mc opplevelser. Storslått natur med de mest utenkelige formasjoner, farger og lys. Fellesskap og gleden over å dele dette med andre som vet å verdsette slike dager er rett å slett fantastisk!
Stort i dag også 😎😍👏🏻

Sjefsmekanikeren Dharmendra er så mye mer enn mekaniker og sjef for guttene i teamet til Indian Adventure.
Kveldens runde rundt bålet forteller om en mann som er allestedsnærværende og alltid ett hode foran oss andre.
Kommer vi til en krevende vannpassering har allerede Dharmendra på en eller annen mystisk måte allerede passert deltagerne (han ligger vanligvis bakerst ) i gruppen og står i sandaler midt ute i det kalde fjellvannet klar til å dytte, holde eller rett og slett berge deg og mc fra en heller fuktig opplevelse.
Er det gjørme opp til knærne er det «No problem» å justere clutchen midt ute i søla.
Han løper, skrur og fikser med det største smilet en kan tenke seg: «No problem»!
For den som har kjent på høyden og pusteproblemer, hvem blir ikke rørt av omtanken når han ved neste stopp ser bekymret på deg og spør om hvor du nå har oppbevart «breathing pump»(les astmamedisinen)?
You made it, tommel opp og anerkjennelse når vi mestrer nye ting.
Støtte og oppfølging på en måte selv den mest kunnskapsrike lærer og pedagog kan misunne han. Større naturtalent har jeg ikke sett siden jeg var avdelingsleder på en yrkesskole en gang på begynnelsen av nitti tallet!
Denne positive unge mannen har ett hjerte av gull og trår støttende til overalt.
Beundringen for jobben som utføres er enorm fra deltagerne og selv de tøffeste gutta kjenner nok på at de håper de EN dag skal kunne kjøre og skru MC slik denne unge mannen kan.

Marianne Hestvik
Deltager

I Leh (igår 7. sept.) Hos barbereren

Multitasking med kniv !

Skjegget, støvet og røff over verdens høyeste pass. Ideen hadde vært klar lenge.

Etter formiddagens dose med kultur var lunsj med Kingfisher øl kjærkommen. Og innvendingene var kanskje nettopp derfor få hos 7-8 av oss når Knut og Frank foreslo en tur til den lokale barberern. (Det kan tilføyes at alternativet var shopping …)

I en av Leh’s bakgater ligger de på rekke og rad: Verktøy/byggevare-lignende etablissementer, skreddere som syr uniformer, og altså frisører. Gata oppgravd med uferdige bygg innimellom. Sovende hunder av type gatemix rundt forbi. Umiskjennelig lukt av skrot og litt for lang avstand til do.

Bobby Arts Beauty Saloon, A-One Beauty Saloon. For men. Kun mannlige ansatte, med store utstillinger av hårfarge – for kvinner.

Ledige stoler til 7-8 skjeggete motorsyklister ble «orget» kjapt, fordelt på 3-4 forskjellige «salonger».

Min «salong» hadde 3 stoler og 3 ansatte på 8-9 m2. TV-en var på, med noen fargesprakende og lydsterke Bollywood-greier. Alle i rommet virket oppslukt av en oppbrakt indisk skjønnhet på skjermen.

Barbering skjer selvsagt på gamle måten med kost/skum og kniv.

Jeg gransket blikket til «min mann». Det er ytterst sjelden (aldri ?) at noen har fått bruke kniv mot min strupe. Kunne han være en sovende terror-celle?? Vi er tross alt i Kashmir der grensene flyter litt og det stadig er gnisninger på grensene. Min mann er skjeggete og virker «bad», men han er definitivt  mye mere interessert i TV-en enn saks og kam.

Logg:
1) Hårklipp – ca 4 minutter – done!
2) Smøre på noe som myknet 2-dagers skjeggstubbene, deretter skum og kost.
3) Barbering. Sitt i ro og stram ikke kinn og hake slik som å badet hjemme. Stole på at han skjærer riktig … Og det gikk bra!

Her trodde jeg soga var over og friheten gjenopprettet. Men nei:

4) Hodebunnsmassasje. Dunke /tappe i skallen min med kraftige fingre, røske i ører, trekke opp øyenbryn.
5) Røske i fingre til det knepper….
6) Vri på nakken til det knaser…..
Dunk i ryggen, nakken. Noen frisører har til og med hodemassasje-maskin (minner om en Sony handycam).
7) Tørke av, ha på et mindre lass pudder & hårvann.
8) Ferdig ! Godt!! Lukt og look klar for streeten utenfor!

Det tok kanskje 20 minutter. Og prisen: IR300 (ca NOK40)! Gjør godt helt inn i lommeboka. I Oslo ville bare klippen kostet ti-gangeren.

Multitasking er mulig: «min mann» gikk ikke glipp av noe fra Bollywood. Og halsen min fikk ikke ett kutt. Kjakene kjennes renere enn på lenge, hudlag tilsvarende 2-3 års alder er borte. Hva  skal man egentlig med 5 bladers overpriset og tyverimerket superutstyr fra Gilette?

Babyromper og korgutter på verdens høyeste pass ? Javisst. Jeg tror nok at de misunte oss litt, de som valgte shopping ….
Erik

Kjøredag 7: Hvitkledde fjell og gjørmebad

ETAPPE 7: Chandra Tal – Jispa

Det snødde i natt. Vi våknet til fjelltopper med kritthvite slør rundt oss. Utfarten fra campen ble avbrutt av flere fotostopp – morgenlyset og snøen gjorde omgivelsene  ekstraordinært flotte.

I dag har vi kjørt ca 15 mil. Landskapet har endret seg fra bart og grusete høyfjell til mer frodig dal. Frokost var omtrent 0630: stekt egg, kokt egg, toast, cornflakes, varm melk og banan. Første korte rast var i Batal, det lille stedet vi hadde spist lunsj dagen før. Etter dette fortsatte veien innover dalen i retning Manali. Underlaget skiftet fra grus til rullestein. Mye nedbør i løpet av natten bød på flere vannpasseringer og tidvis var veien rett og slett blitt en liten elv. Stadig nye utfordringer. Rundt oss ble det stadig grønnere.

Etter er drøyt stykke rullestein kom vi til dagens første og dertil uventede gjørmeparti. Å kjøre motorsykkel i dyp gjørme er en uforutsigbar affære, og endte med et aldri så lite kurbad for noen. Det gikk fint, gjørme er er mykt underlag å hvelve i. Kjøredressen derimot, blir trolig donert til Mother India.

Omtrent kl 1130 tok begge gruppene en rast og et mellommåltid, før dagens store styrkeprøve: nok et gjørmeparti, ventet denne gangen. Veien fra Spiti over Kunzum pass og Batal går etterhvert inn på hovedveien mellom Leh og Manali. Akkurat der disse to møtes er og blir det et lengre parti med dyp, våt og myk gjørme. Alle kom seg til slutt opp, gode og svette. Stor trafikk her, og vi var på ingen måte de eneste som sleit. Her var alt tilrettelagt for ekte indisk kaos – digre lastebiler, små personbiler, motorsyklister og en og annen hest i skjønn, møkkete forening.

Etter et vantro møte med den såkalte «highway»en ble denne stadig bedre lenger ned. Lunsjen var medbrakt fra campen og ble inntatt på et sjekkpunkt for inner line permits etter det beryktede gjørmepasset. Hva matpakken inneholdt trenger ikke nærmere forklaring, det var det vanlige.

Herfra gikk det radig unna på bred asfaltvei. Vi stoppet i Tandi for siste bensinpåfyll før høyfjellet. Deretter en liten stopp i Keylong for et snev av mobildekning, før vi spiste de siste milene inn til Jispa og Hotel Ibex. En svær rosa murbygning med grønt tak og ganske sliten inni. Middagen var imidlertid en ordinær og god indisk middag, særlig suppen vi ble servert i forkant. Det var en sliten gjeng til middag, gjørmebrytingen hadde tatt på. Tipper de fleste nå er i seng, klokken er ca 2200.

Rundt oss nå er det grønt og frodig, og mye mer befolket enn de siste overnattingene vi har hatt i Spiti Valley. I morgen bærer det opp på de virkelig høye fjellene, så høyt har vi ennå ikke vært.

Mvh
Anne M Vik

6. kjøredag. Opp til Månesjøen

ETAPPE 6: Kaza – Chandra Tal

Opplevelsesmessig en flott dag, men jevnt over en noe utfordrende vei. Avreise kl 0730 hotellet, som forøvrig ligger på 3700 moh. Frokost var det vanlige – egg i ulike varianter, grøt og toast med syltetøy. Hva slags bær det syltetøyet her oppe er laget av er ikke godt å si, men det er søtt og lar seg hvertfall smøre utover på skiva.

En nydelig og glassklar morgen med knallblå himmel mot golde fjell over den brede dalen. Alt er så enormt her at det er vanskelig å ta det inn. Vi fulgte grusveien innover dalen fra hotellet, med kurs for en annen dal. Veien tok oss forbi en rekke mindre landsbyer, den siste ved navn Losar. Videre passerte vi Kunzum pass på 4700 høydemeter. Her ble det en liten sjokostopp i vinden, samt fotografering av de hvite stupaene dekket med gule, grønne, røde og blå bønneflagg. Bakteppet var skarpe fjelltopper dekket med melis, og det hele kjentes ganske vilt.

Videre snodde grusveien seg ned til det lille stedet Batal. Her fikk vi lunsj, bestående av ris og fyldig dal. Sett fra utsiden så ikke den lave murbygningen med presenning til tak akkurat ut som noe fra Michelinguiden, men maten var ikke så verst. Vi satte oss ned på lave, mattekledde benker langs veggen og gaflet innpå.

Fra Batal var det ikke lange biten inn til Chandra Tal (månesjøen) og nattens camp. Et lite stykke tilbake på humpete grusvei og to vannpasseringer så var vi der. Losjien er telt, men de er godt utstyrt med egne bad og det som hører med. Forskjellen fra tidligere camp og hotell er at nå må man finne frem soveposen og kle seg godt om natten.

Noen får aldri helt nok, og ikke lenge etter ankomst campen var det en liten gruppe som kjørte opp til selve innsjøen for å bade. Etter ca 10 min kjøring og 1,5 km gange, så sto vi der i vinden ved det grønne, iskalde vannet. Ingen skam å snu, heter det, men så er det egentlig det likevel. Bading ble behørig gjennomført, hvertfall blant de som hadde vært litt storkjeftet i forkant. Kaldt og forfriskende. Kanskje mest kaldt.

Om kvelden var det middag i hovedteltet. Et rundt telt med bord i midten og noe fyring. Middagen var det vanlige; ris, dal, chapati. Det var nå blitt mørkt og kaldt ute. Overskyet, men det var nok like greit med tanke på temperaturen. Eieren av campen avsluttet middagen med en røverhistorie om Chandra Tal, og svarte på spørsmål. Den svært beskjedne snøleoparden har visstnok vært observert her én gang, i 2012.

Alle hutret seg etterhvert i seng. Vi bælmer i oss vann og håper at skallebanken på grunn av høyden skal holde seg unna.

Mvh
Anne M Vik